tirsdag 23. oktober 2007

flying days.

Dagene flyr av gårde her i Uganda. Programmet er ikkje overbooka/underbooka, ikkje sover eg spesielt for mye eller lite heller, men det er noe med det å leve og bo i eit nytt land og ein ny kultur. Så mye nytt. Så mye spennende. Så mange herlig gjestfrie mennesker. Så mye god mat. Må ærlig innrømme at eg nyter kvert sekund her nede, og foreløpig har eg ikkje kjeda meg det grann.

Endelig har eg fått meg til å legge ut litt bilder fra mitt daglige liv. Her eit lite snapshot fra den beryktede trafikken i Kampala. Det er virkelig så kaotisk som det ser ut. Du kan bare tenke deg kor lenge eg og Kristin blir stående før vi tørr å krysse gata. Og da gjelder det virkelig å skjerpe sansene! Koordinere seg selv inni alt mylderet av biler, sykler, mopeder og mennesker i den steikende varmen sliter på t-skjortene. Med korsene dinglende framme i ruta på dei fleste biler og taxier og klistremerkene med all slags visdomsord på bakrutene, føler eg hvertfall at vi alle er i samme båt(bil?)..


Sist veke dro eg og Kristin til Mbale og besøkte CRO og andre lokallag der. Vi lærer stadig meir om CHRISC i Uganda og det er utrolig spennende å se kor stor interessa er. Folk er engasjerte og det er tydelig at CHRISC virkelig har noe viktig for seg her! Arbeidet CRO driver og behovet for et opplegg for gatebarn her er heilt utrolig, og så absolutt langt fra min verden heime i Norge. Når vi gjekk i slummen, der mange av dei aller fattigste bur, skal eg innrømme at eg fleire gonger tok meg i å ønske meg vekk fra fluene, søpla og lukta. Det er for ille at dette er kvardagen til så altfor mange. Dei har ingen valg. Likevel slår det meg stadig vekk at optimismen, smila og varmen eg blir møtt med, er noe av den hjerteligste eg har opplevd...



Ellers gjekk dagane i leiking, volleyball, boda boda kjøring(åå det er herlig!), litt sightseeing, chapati..naminam.. pluss pluss



Her er vi på tur med Tom og Odeke. Merk dere grønnfargene og den røde bakken. Eg synes det er så fint!



Dette er jackfruit. Har ikkje smakt det enda, men skal viss vere skikkelig søtt og klisete. Fargren er fin, men ellers er den ganske så lite pen. Ser denne frukta ganske ofte og synes kver gang den ser like malplassert ut. Den er ofte så svær og tung at eg virkelig ikkje skjønner at den holder seg der oppe..

Må sei det var ein ny opplevelse å legge seg om kvelden i Mbale til eit orkester av gresshopper, med ein sliten nabohund i bånd, som soloartist. I Kampala er det alltid full guffe av all slags lyder, all the time: nabounger som springer rundt vinduene våre i håp om at vi kan sette av litt tid til å leke med dei, vegen utenfor, som alltid yrer av biler og mennesker og som eg til tider undrer på om går gjennom naborommet, til tider eit vanvittig regnvær med det mektigste tordenværet eg noen gang har følt på mine trommehinner og selfølgelig må eg og nevne dei muslimske bønnene som blir messa på ropert både morgen og kveld. Det har sin sjarm, hvertfall etter et par dager, når det og blir plass til å høre sine egne tanker..

tudelidu...tunala baganedda!

5 kommentarer:

Aina Marie sa...

mitt hjerte fryder seg når det leser dine ord!

Jebaleko! Bra jobba. Håper det fortsetter å være like kjekt. Et fantastisk land :-)

Og jackfriut må du smake - naminam!

En stor klem fra en annen og helt annerledes hovedstad

Åsne sa...

utrolig fint å lese om Margrethe.. Å når eg leser kjenner eg at eg savner deg sikkeleg, sikkeleg.. me som var så mykje sammen.. du er ein skatt!! Oppdater ofte så egs er kva du gjer..

hrogfru sa...

hei tulla, fin side du har. Kjem nær deg i din skildringar, sjølv om du er langt borte. Ser fram til meir. Klem M&P

Margrethe og Espen sa...

ser frem til jackfrukt og boda bodakjøring. litt action i hverdagen:)

Anonym sa...

Hei Margrethe! Har ikke oppdaget bloggen din før nå =)
Kjempeartig å lese og se bilder. Vi kommer til å bli fast lesere!