ymse.

Mye som skjer om dagen og programmet er tett. Er treig med å få skrive noe på denna bloggen, men tingen er at jo lengre eg er her, jo vanskeligere synes eg det er å skrive om forskjellige saker. Inntrykk, tanker og meininger endrer seg fort og plutselig veit eg ikkje kor eg skal begynner.

Siste vekene har vi reist på sportscamper i Kisoro, Arua og Lira. Det har vore noen kjempe opplevelser og mye kunne blitt sagt. Uganda er flott, bør oppleves. Eg kjenner at min egen terskel for diverse taler og bønn foran større forsamlinger har sunket en god del, og vel og bra er det for det slepper man ikkje unna her. Ellers har eg nå og fått prøvd meg som volleyball instruktør. Match mellom national office og lokallaga har blitt ein slager. Noen distrikt har et varmere klima enn andre, resultatet av lange dager med volleyball i "fielden" har blant annet blitt et herlig rødt ansikt med et sjarmerende kvitt pannebandskille i panna. T-skjorte skiller er det heller ingenting å sei på;) Melkete opptil 4 ganger daglig, MASSE sukker, STORE kopper. Baboons langs vegen, potholes og kjøring utafor vegen . Kva kan eg sei, kver dag er eit eventyr.

Fest på kontoret idag: Kristin har fått julegodt fra Norge i posten:) Herlig med litt input fra advent i Norge. Foreløpig tar vi adventskosen igjen på barnetv sanger til morgon og kvelds + adventskalender fra Maria og Lisbeth i Mbale=)

Litt bilete frå dei siste vekene.

Dette er Thomas, min nabo, som vi blei kjent med etter å plutselig oppdage eit nytt lite hus i vår eigen hage. Ein fantastisk fyr, som i tillegg er ein mester i alt av kokkekunster av lokal mat, vasking av klær, rydding av hage, bygging av hus og har finurlige løsninger i enhver situasjon:)

Kva skulle vi gjort uten han!

Boda boda..herlig herlig..bare å holde seg fast. fluer, rød sand og tårer i øyekroken må man regne med. og viktig: ver alltid klar til å presse sammen knærne!

George. min sjef og venn. sørger ivrig for at eit kvert øyeblikk blir memorert gjennom linsa og har dessuten funnet ein ny lidenskap i facebook:)

Today is the day. Rastaen har endelig sett sin siste dag. Det er varmt, det er tungt, ikkje-vaskbart og ser slettes ikkje så naturlig ut som eg hadde håpt(med masse masse laushår!). one and only.

nå som det nærmer seg jul.. nei dette er ingen pepperkakedeig, men eg fekk litt julestemning av å se på den. smaken derimot. smaken kan på ingen måte sammenlignes med pepperkakedeig. får kanskje litt vondt i magen av begge deler, men på to vidt forskjellige måter. dette er casava porcho som eg blei servert i Arua oppi nord. casava er ein afrika grønnsak (casava chips, tidligere innlegg:)namnam) konsistensen minte meg om ein ekstra seig versjon av det kvite inni skumbollene..og smaken var ikkje noe særlig..

okai. nok for nå. tar ei evighet å få lasta opp desse bildene idag. dessuten nærmer fristen for researchen seg...god jul:D

mykje som surrar..

I helga hadde vi Training camp her i Kampala for trenere fra dei forskjellige distrikta. Vi var samla rundt 20-30 mennesker ved National council of Sports, der me hadde workshops i ulike idretter, ledertrening, kicking aids out-program og sosialt samvær. Eg og Kristin var trenere i frisbee- Ultimate..ehehe..jepp: vi trente ledere for CHRISC her i Uganda å spille frisbee. Det var på mange måter ei utfordring og eg skal innrømme at eg for tida føler eg har eit ganske godt innblikk i sporten. I den uutholdelig solsteika fekk me sprunge godt fra oss, vel og merke i hælene på våre deltakere, og det er virkelig lenge sia vatn har smakt så godt. Stor beundring fra min side til alle aktive idrettsmenn som bor rundt ekvator!

Forresten, mye meir kan seies om campen og CHRISC-Uganda, men innlegget er allerede langt nok, så om interessert, så veit eg om eit veldig bra innlegg på min kjære Kristin sin blogg:)

CHOGM nærmer seg (The Commonwealth Heads of Governments Meeting). Om Kampala forblir "trygt" kommer dronning elisabeth neste veke. Det ingen tvil om at Kampala er trygt kjære mor, men dei kongelige veit å ta forhåndsregler, til tross for alle forberedelser som er blitt gjort. Blir så frustrert. Endelig får Uganda ein mulighet til å ha verdens auge retta mot seg, uten at grunnen er Amin eller LRA eller noe anna som kan fange interesse utafor kontinentet. Mye penger blir brukt til å bygge hoteller og til å lage fine veger fra flyplassen og til aktuelle områder der den kongelige kan tenkes å ferdes. Gateselgere er pent nødt til å flytte bisnissen sin utafor byen, og ellers er gatene i ferd med å renses for tiggere, boda bodaer, gamle biler og anna som kan ødelegge det bildet landet ønsker å gi. Politi og securitas har det travelt. Folket har fått sin advarsel om å holde seg heime dei dagene CHOGM varer, og til og med taxi-parkene (if their will be done) kommer nok til å se ganske uvanlig tomme ut i desse dager. Med andre ord, det Kampala eg har blitt kjent med den siste måneden kommer på ingen måter å ligne på det bildet dronning elisabeth kommer til å sitte igjen med.

Folket er slitne og leie, som vår kjære nabo Thomas til stadighet kommer tilbake til. Det er vel og bra at Uganda får positiv publisitet. Kanskje blir dette til og med eit sprang i turistnæringen. Men er dette nødvendigvis ei positiv utvikling? Forholdsvis rike vil bli rikere og fattige fattigere. Som historien gang på gang forteller oss, fører denne utviklingen til at et oppgjør med fattigdomen blir endå vanskeligere å håndtere.

Mye penger blir lagt i desse få dagane, mye penger som sårt kunne trenges andre steder. Det er mange mange mennesker som er avhengige av sine daglige "forretninger"(av alle slag) i sentrale deler av Kampala. For den som har besøkt byen, veit ein at Kampala kryr av mennesker, kryr av selgere, folk og liv. Som sagt, heile opplegget fyller mitt hode med meget frustrasjon og jo meir eg skriver om dette, jo meir frustrert blir eg. Kossen løfte den lavere samfunnsklassen, dei fattige i Uganda? Ikkje gjennom CHOGM i alle fall..

Ellers må eg bare, for å gjøre dette blogginnlegget om mulig enda mindre heilhetlig, nevne at pirking av maur ut av brødet har blitt ein kverdagssyssel...og det er ikkje sjelden Kristin finner meg i eit av mine små anfall med insektssprayen. Det går meir og meir opp for meg kor sterkt eg hittil i mitt liv har undervurdert mauren. Dei har tilsynelatende ingen begrensninger når det gjelder luktesans, matlyst, kreativitet for å komme seg dit maten er og pågangsmot til å aldri gi opp, til tross for tapte familiemedlemmer på vegen. men men, som sagt blir denne evige kampen en del av kverdagen. Man må gi litt og ta litt..

flying days.

Dagene flyr av gårde her i Uganda. Programmet er ikkje overbooka/underbooka, ikkje sover eg spesielt for mye eller lite heller, men det er noe med det å leve og bo i eit nytt land og ein ny kultur. Så mye nytt. Så mye spennende. Så mange herlig gjestfrie mennesker. Så mye god mat. Må ærlig innrømme at eg nyter kvert sekund her nede, og foreløpig har eg ikkje kjeda meg det grann.

Endelig har eg fått meg til å legge ut litt bilder fra mitt daglige liv. Her eit lite snapshot fra den beryktede trafikken i Kampala. Det er virkelig så kaotisk som det ser ut. Du kan bare tenke deg kor lenge eg og Kristin blir stående før vi tørr å krysse gata. Og da gjelder det virkelig å skjerpe sansene! Koordinere seg selv inni alt mylderet av biler, sykler, mopeder og mennesker i den steikende varmen sliter på t-skjortene. Med korsene dinglende framme i ruta på dei fleste biler og taxier og klistremerkene med all slags visdomsord på bakrutene, føler eg hvertfall at vi alle er i samme båt(bil?)..

Sist veke dro eg og Kristin til Mbale og besøkte CRO og andre lokallag der. Vi lærer stadig meir om CHRISC i Uganda og det er utrolig spennende å se kor stor interessa er. Folk er engasjerte og det er tydelig at CHRISC virkelig har noe viktig for seg her! Arbeidet CRO driver og behovet for et opplegg for gatebarn her er heilt utrolig, og så absolutt langt fra min verden heime i Norge. Når vi gjekk i slummen, der mange av dei aller fattigste bur, skal eg innrømme at eg fleire gonger tok meg i å ønske meg vekk fra fluene, søpla og lukta. Det er for ille at dette er kvardagen til så altfor mange. Dei har ingen valg. Likevel slår det meg stadig vekk at optimismen, smila og varmen eg blir møtt med, er noe av den hjerteligste eg har opplevd...

Ellers gjekk dagane i leiking, volleyball, boda boda kjøring(åå det er herlig!), litt sightseeing, chapati..naminam.. pluss pluss

Her er vi på tur med Tom og Odeke. Merk dere grønnfargene og den røde bakken. Eg synes det er så fint!

Dette er jackfruit. Har ikkje smakt det enda, men skal viss vere skikkelig søtt og klisete. Fargren er fin, men ellers er den ganske så lite pen. Ser denne frukta ganske ofte og synes kver gang den ser like malplassert ut. Den er ofte så svær og tung at eg virkelig ikkje skjønner at den holder seg der oppe..

Må sei det var ein ny opplevelse å legge seg om kvelden i Mbale til eit orkester av gresshopper, med ein sliten nabohund i bånd, som soloartist. I Kampala er det alltid full guffe av all slags lyder, all the time: nabounger som springer rundt vinduene våre i håp om at vi kan sette av litt tid til å leke med dei, vegen utenfor, som alltid yrer av biler og mennesker og som eg til tider undrer på om går gjennom naborommet, til tider eit vanvittig regnvær med det mektigste tordenværet eg noen gang har følt på mine trommehinner og selfølgelig må eg og nevne dei muslimske bønnene som blir messa på ropert både morgen og kveld. Det har sin sjarm, hvertfall etter et par dager, når det og blir plass til å høre sine egne tanker..

tudelidu...tunala baganedda!

Mzungu in Kampala..

heihei! naa befinner eg meg ca rett ved ekvator. jepp her skinner sola og det samme gjoer Kristin, min kjaere partner! Foerste inntrykket av Kampala er veldig afrikansk. her kryr det bokstavelig talt av mennesker, overalt! Vegane er herlig roede og og til tross for at Kampala er ein STOR by med masse trafikk(vill trafikk!) er byen den groenneste og frodigste byen eg har vert i.

Saa utrolig mye har skjedd paa desse foerste dagane og vanskelig er det aa skrive ned alt. Huset vaart er et vakkert lite himmelblaatt hus, der vi akkurat har plass til det vi trenger. Litt smaating som maurinnvasjon, kald dusj og problemer med aa trekke opp(..ehhe..) maa man regne med, men alt i alt stortrives vi i vaart lille palass:)

Vaare venner paa stromme/chrisc - kontoret er utrolig varme og gjestfrie og vi har blitt tatt i mot med aapne armer. Eg og Kristin skal vere assistenter for George og Peter, og sammen skal vi dra rundt om i 8 ulike distrikt og ha work-shops som inneholder: laere bort idrett, ledertrening, helse og utviklings- arbeid med meir. Vi har allerede vore ein tur i Luwero-distrikt paa ei turnering der. Det var virkelig ei opplevelse! Alt fra lite lokalt spisested med dritgod mat(og utrolig nok ingen mageproblemer foreloepig), akutt ekstremt regnvaer, trommespill og dansing gjennom heile turneringa, dyktige idrettsutoevere, prest paa motorsykkel som gir slengkyss og herlig raaning med hoeg musikk paa humpete veg tilbake til hovedstaden.

Dette faar vaere alt for denne gang. I dag er det Independance day, og dagen krever at vi maa komme oss ut av officet og se paa livet...

when autumn leaves start to fall...

noen siste bilder fra Norge - hoest i Bykle er fint!!

lysloeypa

kafekos paa hovden

naminam

....kakaokaren..

See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!!

Siste innspurt på Hald. Dagen har gått ut på practical information, fotografering i hagen; Johannes i farta deler ut kvister til de som vil ha og lærer Øystein springer 40-meteren for å få tatt eit bra selvutløserbilde. "fattigdomsbekjempere" flyr rundt omkring for å gjøre en siste gode gjerning for sin hemmelige venn :) mossaka og urtebrød til middag(naminam)..litt ymse pakking her og der og ein rekke gode råd fra medelever og lærere.

I kveld blir det goodbye-party, deretter ei etterlengta langhelg med familien og suddenly...tadamtadamtida...:D..Eg er klar!!!

Måtte få med eit godt visdomsord som ho Therese sa til meg i dørasprekken: See the opportunities in the problems, not the problems in the opportunities!!

daily life at Hald..

Det må bare seies at det er ein herlig gjeng som er samla her på Hald! Ein unik opplevelse..

Sol inne, sol ute, sol i hjertet, sol i sinnet, SOL bare sol.

leik og moro

same same, but different

Kristin, min kjære følgesvenn:)

Visste du at summen vi nordmenn bruker på iskrem kvert år, kunne blitt brukt til å utslette all fattigdom?..kutt av iskrem er kanskje eit litt banalt eksempel, men det seier noe om at det faktisk er mulig!

Henging i resepsjonen er kult og dette gjør vi kver dag..

Marrrina...!!