mykje som surrar..

I helga hadde vi Training camp her i Kampala for trenere fra dei forskjellige distrikta. Vi var samla rundt 20-30 mennesker ved National council of Sports, der me hadde workshops i ulike idretter, ledertrening, kicking aids out-program og sosialt samvær. Eg og Kristin var trenere i frisbee- Ultimate..ehehe..jepp: vi trente ledere for CHRISC her i Uganda å spille frisbee. Det var på mange måter ei utfordring og eg skal innrømme at eg for tida føler eg har eit ganske godt innblikk i sporten. I den uutholdelig solsteika fekk me sprunge godt fra oss, vel og merke i hælene på våre deltakere, og det er virkelig lenge sia vatn har smakt så godt. Stor beundring fra min side til alle aktive idrettsmenn som bor rundt ekvator!

Forresten, mye meir kan seies om campen og CHRISC-Uganda, men innlegget er allerede langt nok, så om interessert, så veit eg om eit veldig bra innlegg på min kjære Kristin sin blogg:)

CHOGM nærmer seg (The Commonwealth Heads of Governments Meeting). Om Kampala forblir "trygt" kommer dronning elisabeth neste veke. Det ingen tvil om at Kampala er trygt kjære mor, men dei kongelige veit å ta forhåndsregler, til tross for alle forberedelser som er blitt gjort. Blir så frustrert. Endelig får Uganda ein mulighet til å ha verdens auge retta mot seg, uten at grunnen er Amin eller LRA eller noe anna som kan fange interesse utafor kontinentet. Mye penger blir brukt til å bygge hoteller og til å lage fine veger fra flyplassen og til aktuelle områder der den kongelige kan tenkes å ferdes. Gateselgere er pent nødt til å flytte bisnissen sin utafor byen, og ellers er gatene i ferd med å renses for tiggere, boda bodaer, gamle biler og anna som kan ødelegge det bildet landet ønsker å gi. Politi og securitas har det travelt. Folket har fått sin advarsel om å holde seg heime dei dagene CHOGM varer, og til og med taxi-parkene (if their will be done) kommer nok til å se ganske uvanlig tomme ut i desse dager. Med andre ord, det Kampala eg har blitt kjent med den siste måneden kommer på ingen måter å ligne på det bildet dronning elisabeth kommer til å sitte igjen med.

Folket er slitne og leie, som vår kjære nabo Thomas til stadighet kommer tilbake til. Det er vel og bra at Uganda får positiv publisitet. Kanskje blir dette til og med eit sprang i turistnæringen. Men er dette nødvendigvis ei positiv utvikling? Forholdsvis rike vil bli rikere og fattige fattigere. Som historien gang på gang forteller oss, fører denne utviklingen til at et oppgjør med fattigdomen blir endå vanskeligere å håndtere.

Mye penger blir lagt i desse få dagane, mye penger som sårt kunne trenges andre steder. Det er mange mange mennesker som er avhengige av sine daglige "forretninger"(av alle slag) i sentrale deler av Kampala. For den som har besøkt byen, veit ein at Kampala kryr av mennesker, kryr av selgere, folk og liv. Som sagt, heile opplegget fyller mitt hode med meget frustrasjon og jo meir eg skriver om dette, jo meir frustrert blir eg. Kossen løfte den lavere samfunnsklassen, dei fattige i Uganda? Ikkje gjennom CHOGM i alle fall..

Ellers må eg bare, for å gjøre dette blogginnlegget om mulig enda mindre heilhetlig, nevne at pirking av maur ut av brødet har blitt ein kverdagssyssel...og det er ikkje sjelden Kristin finner meg i eit av mine små anfall med insektssprayen. Det går meir og meir opp for meg kor sterkt eg hittil i mitt liv har undervurdert mauren. Dei har tilsynelatende ingen begrensninger når det gjelder luktesans, matlyst, kreativitet for å komme seg dit maten er og pågangsmot til å aldri gi opp, til tross for tapte familiemedlemmer på vegen. men men, som sagt blir denne evige kampen en del av kverdagen. Man må gi litt og ta litt..